Armlengdeprinsippet

Armlengdeprinsippet går ut på at transaksjoner mellom nærstående parter skal gjøres på samme vilkår som uavhengige parter ville avtalt. Prisen, renten eller leien skal tilsvare det som ville vært avtalt i et vanlig marked mellom parter uten felles interesser. Prinsippet er forankret i skatteloven, som gir Skatteetaten adgang til å endre inntekten når et interessefellesskap har ført til at den er redusert.

For små bedrifter dukker prinsippet oftest opp i forholdet mellom eieren og eget aksjeselskap, eller mellom selskaper i samme konsern:

• Eieren leier ut lokaler til selskapet sitt. Leien bør ligge på markedsnivå.
• Selskapet låner penger fra eieren. Renten bør tilsvare det en uavhengig långiver ville krevd.
• Et holdingselskap fakturerer datterselskapet for administrasjon. Honoraret bør stå i forhold til tjenesten som leveres.

Eksempel: Markedsleien for et lager er 10 000 kroner i måneden, men eieren tar 15 000 kroner fra sitt eget AS. Skatteetaten kan da behandle de 5 000 kronene i overpris som en verdioverføring til eieren, typisk som utbytte, og nekte selskapet fradrag for den delen.

Det motsatte gjelder også. Leier selskapet ut noe til eieren under markedspris, kan differansen bli behandlet som en skattepliktig fordel. Det sikreste er å skrive avtalene ned og dokumentere hvordan prisen er satt.

Prinsippet henger tett sammen med interessefellesskap og nærstående. Se også artikkelen om holdingselskap.