Kostnadsføring

Kostnadsføring betyr å føre en utgift direkte som kostnad i resultatregnskapet i den perioden den gjelder. Det motsatte er aktivering, der utgiften føres som en eiendel i balansen og fordeles over flere år gjennom avskrivninger. Valget påvirker både resultatet i året og skatten.

Hovedregelen er at utgifter som gir nytte over flere år, skal aktiveres, mens utgifter som brukes opp i perioden, skal kostnadsføres. For driftsmidler gjelder en aktiveringsgrense: anskaffelser som koster mindre enn grensen, eller som har kortere levetid enn tre år, kan kostnadsføres med en gang.

Typiske utgifter som kostnadsføres direkte:

• Husleie, strøm, telefon og forsikring.
• Kontorrekvisita og småinventar under aktiveringsgrensen.
• Vedlikehold og reparasjoner som holder et driftsmiddel i samme stand.
• Lønn, reise og markedsføring.

Et eksempel: En regnskapsfører kjøper en kontorstol til 6 000 kroner eksklusive mva. Beløpet er under aktiveringsgrensen, og stolen kostnadsføres i sin helhet i kjøpsåret. Kjøper hun i stedet en server til et beløp over grensen med lang levetid, skal den aktiveres og avskrives.

Skillet mellom vedlikehold og påkostning er ofte der det oppstår tvil. Å bytte ut et ødelagt tak med et tilsvarende er vedlikehold og kostnadsføres. Å bygge et større og bedre tak enn det opprinnelige er påkostning og aktiveres.

Kostnadsføring gir lavere resultat og skatt i året, men samme samlede fradrag over tid. Se også kostnad, og les om grensene i artikkelen om driftsmidler og aktiveringsgrensen.