Oppbud

Oppbud betyr at et selskap selv begjærer seg konkurs, i stedet for at en kreditor gjør det. Begjæringen sendes til tingretten. Oppbud er aktuelt når selskapet er insolvent, altså ikke kan betale gjelden sin etter hvert som den forfaller, og det ikke er realistisk å rette opp situasjonen.

I et aksjeselskap er det styret som beslutter oppbud. Begjæringen bør følges av en oversikt over eiendeler, gjeld og kreditorer, og styret må være tilgjengelig for bostyreren under bobehandlingen. Når tingretten har åpnet konkurs, overtar bostyreren kontrollen over selskapets eiendeler, og eierne og styret kan ikke lenger disponere dem.

Selv om det ikke finnes en uttrykkelig lovregel om plikt til å begjære oppbud, kan det være risikabelt å vente. Fortsetter driften etter at selskapet er håpløst insolvent, kan styret og daglig leder bli erstatningsansvarlige overfor kreditorene, og i alvorlige tilfeller få konkurskarantene.

Tegn på at oppbud bør vurderes:

• selskapet klarer ikke å betale forfalte regninger, skatter og avgifter
• banken nekter mer kreditt, og eierne kan ikke skyte inn mer kapital
• egenkapitalen er negativ uten utsikt til bedring

Eksempel: Et restaurantselskap har mistet sin største kunde og har ubetalt mva og leverandørgjeld for flere hundre tusen kroner. Styret ser ingen mulighet for ny finansiering og begjærer oppbud. Tingretten åpner konkurs og oppnevner bostyrer.

Før oppbud bør selskapet ikke betale enkelte kreditorer foran andre, fordi slike betalinger kan bli omstøtt. Les mer om prosessen i guiden om konkurs i aksjeselskap, og se også insolvens.